ilunde -
Hjem Add meg Om meg Kontakt

Ferien har faktisk begynt

  • 11.06.2013kl.18:09
  • 0

Kjære Dagbok, 

Jeg har en knostant søndags-følelse. Jeg vet at det er sommer og jeg vet at min tid som student på Overseas Family School egentlig er over. Men for en eller annen grunn så føles det ikke sånn ut. Hodet mitt og hjernen min vet at det ikke kommer til å være noe mer skole på en GOD stund. Hodet mitt vet også at jeg ikke skal vende tilbake til den skolen som jeg nå har gått på i 3 år. Jeg er fullt klar over alt dette! Jeg er vet at dette er det som kommer til å skje, men hjertet mitt og kroppen min er ikke instillt på dette. 

Singapore kapitellet i lifs boken min begynner å gå mot slutten. Jeg og familien planlegger og prater masse om tingene vi skal gjøre når vi flytter tilbake til Norge. Nok en gang, jeg VET hva vi skal. Men fortsatt så føles det ut som om vi bare drømmer, som om vi bare snakker om noe som kommer til å skje langt nede i veien. Altsa at det er lenge til. HVORFOR HAR JEG DENNE FØLELSEN!!!! Kanskje dette er et tegn fra 'universet' eller fra Gud eller whatever om at jeg ikke er klar for å dra fra Singapore? Finnes det virkelig noe sånt? Eller er det bare fordi at jeg ikke har blitt vant til sommer? At dette året har gått såppas fort at kroppen min ikke har funnet ut at det er sommer enda.. ? 

Dette er så utrolig rart fori jeg har sett at huset mitt har blitt pakket ned og at det er helt tomt. Jeg bor i Service apartment og jeg var der på siste skoledag.. SISTE SKOLEDAG!! Den dagen var også helt rar... Jeg gråt nesten ikke... Altsa jeg gråt en del, men ikke så mye som jeg hadde trodd jeg skulle gråte. Igjen så spør jeg.. HVORFOR??? Dette er en så utrolig rar og sær følelse og jeg vil egentlig bare bli kvitt den. 

Tro på meg når jeg sier dette. Jeg overdriver IKKE. Det er faktisk sånn jeg føler meg. HJELP! Jeg vil jbare ha den vekk!

Klem 




Siste skoledag

  • 10.06.2013kl.12:53
  • 0

Kjære Dagbok, 

Dette kommer ikke til å bli et veldig positivt innlegg, så det beklager jeg for men det er desverre sånn jeg føler meg akkurat nå. 

Det er helt utrolig rart å tenke på at jeg ikke skal gå på OFS lenger. Det var siste skoledag i går og det var egentlig ikke noe koselig tanke å ha i hodet at jeg aldri skal få se mange av de herlige folkene jeg kjenner hver dag... Jeg kommer jo så klart til å holde oppe kontakten med noen av mine nærmeste venner. Men jeg skjønner jo at det ikke kommer til å bli lett. Jeg husker når jeg dro fra Norge at jeg tenkte jo dette kommer til å bli lett, jeg har Skype og jeg har Facebook. Dette funket en liten stund, men etterhvert så ble det mindre og mindre kontakt. Dette siste året har jeg nesten ikke snakket med noen i Norge! Jeg føler at jeg ikke har noen venner andre enn Sondre å komme hjem til i grunn... Men mer om dette senere. 

I går etter skolen så sto jeg å så meg litt rundt på alle sammen som går på trinnet mitt. I hverdagen så tenker jeg ikke så mye på mange av dem fordi jeg er jo ikke så godt kjent med dem, men i går så tenkte jeg at det blir uffatelig trist å ikke kunne se disse folka nesten hver eneste dag. Det er ikke noe koselig tanke å ha men desverre så er det sant. Nå som jeg tenker på det så er det ikke bare dette som er trist.. Jeg kommer mest sannsynlighvis ikke se disse personene igjen. EVER. Dette er er folk som jeg har kjent i 3 år, det er folk som jeg har (uten å visst det selv) blit glad i!! Ja, jeg kommer til å se mine nærmeste venner denne sommerferien og sånn, men fortsatt jeg kan ikke la være på å tenke at dette er mest sannsynlighvis den siste gangen jeg noen gang fikk se mange av vennene mine!! Jeg er veldig redd og ganske sikker på at jeg ikke kommer til å få se 85% av disse folkene igjen. EVER. Jeg kan love dere dette. DET ER IKKE EN GOD FØLELSE!

I går når jeg gikk sammen med en vennine til å få taxi så tok jeg litt bilder av omerådet rundt. Vi fikk ikke lov til å ta bilder av selve skolen for en eller annen grunn...  Men jeg har noen bilder.. 

 - Inngangen til skolen 

- Skiltet til skolen 

- Et av mange kjøpesentetre, dette heter Ion og er VELDIG bra!

 



- Trappene opp til skolen og buss stoppet 

 

Klem 

Singapore Del 1

  • 05.06.2013kl.15:09
  • 0

Kjære Dagbok, 

For omtrent 3 og ett halvt år siden så satt jeg, mamma, pappa og mine to søstre på Peppes Pizza å ventet på bestillingen vår. Pappa fikk plutselig en veldig seriøs tone og jeg skjønte at noe var på gang...  Når det første han sa var "dere, hør nå, vi må snakke med dere om noe".. så var det første jeg svarte "vi skal vel ikke flytte?!"... Men det var nettop det vi skulle. Både mamma og pappa hadde veldig lyst til å bo i utlandet mens vi fortsatt hadde sjansen. De fleste var litt negative i starten, både jeg og søstrene mine. Vi hadde det jo alle egentlig ganske greit som det var... 

Men jeg skal ikke gå inn i for mange detaljer, så jeg hopper litt fram... Som dere skjønner så flyttet vi jo da til Singapore og jeg gledet meg faktisk litt til å se selve landet og ikke minst huset.. Jeg hadde jo nesten aldri vært i et så eksotisk land så langt hjemmefra. JEG HADDE JO ALDRI VÆRT I ASIA FOR SØREN! Så tanken på å bo 3 år i et utrolig varmt land rett ved ekvator I ASIA LIKSOM, var både rart og spennende å tenke på.. 

Som sagt jeg skal ikke si for mye om de små tingene, så da hopper jeg til den verste delen. SKOLEN! Første skoledagen min var... ja hvordan skal jeg si det da... helt ok. Jeg kom på skolen med skolebussen som hentes oss utenfor huset vårt klokka 8:10, den tok oss så til skolen OFS (Overseas Family School) en stor internasional skole med 3600 elever. Jeg hadde blitt fortalt at jeg skulle finne en 'tavle' hvor alle navnene på elevene kom til å stå og ved siden av navnet så skulle klasse læreren og rommet ditt (aka homebase). Men, det som var problemet var at navnet mitt ikke sto på den listen så jeg var veldig forvirret og også veldig redd. Jeg var jo helt ny til skolen, hadde ingen venner å spørre og ikke var jeg så utrolig flink i engelsk. Jeg husker ikke helt hvordan jeg fant ut av det jeg gjorde etterpå, som var å dra til rektors kontor for å finne klassen min, men jeg fant veien til administrasjonen. Det var en lang kø med andre nye elever, jeg stilte meg i den og ventet. Inn til administrasjonen så var det to inganger. Jeg sto bakerst i køen ved den ene også plutselig så ser jeg mamma ved den andre. De var sikkert bare 5 meter fra hverandre, ikke noe langt eller noe! Jeg visste jo at hun skulle være på skolen og møte meg senere, men for en eller annen grunn så gikk jeg ikke bort til henne. Hun sto å snakket med en dame også nikket hun også begynte hun å gå mot meg.. Jeg var sikker på at hun hadde sett meg og trodde at hun kom bort til meg.. men nei. Rett ved siden av der jeg sto så var trappen som gikk opp til de fire forskjellige etasjene. Vi fikk på en måte øye kontakt, men ikke helt. Istedenfor å komme bort til meg så gikk hun opp trappen, jeg prøvde å rope 'mamma' men hun hørte meg ikke. Jeg ble plutselig veldig redd og jeg hadde egentlig bare lyst til å løpe hjem legge meg under dyna og gråte!!! NEI... det jeg egentlig ville var å dra tilbake til Norge!! Jeg fikk etterhvert klassen min og rommet mitt. Jeg var på fjerde etasje og en lærer fulgte meg opp. På utsiden av klasserommet sto mamma! Jeg ble utrolig glad og lettet fordi vi hadde fått beskjed om at mamma kunne få være med meg inn i rommet mitt og være der sammen med meg denne første dagen. Jeg tittet inn i klassen og jeg så at det bare var elever der.. ingen andre foreldre... Naturligvis så ville jeg ikke være den eneste eleven med mammaen sin i klasserommet så når mamma spurte meg om hun skulle være med inn så sa jeg ''Neida det går sikkert bra''. TABBE. Jeg så at hun begynte å gå ned trappen og jeg hadde bare lyst til å knekke sammen. Men jeg dyttet vekk tårene og samlet nok mot til å åpne døren å gå inn i klassen. Så klart var jeg for sen så når jeg kom inn så så alle på meg. Det var nesten ingen ledige plasser så jeg satt meg ned i midten. Helt alene. 

Når man er ny på OFS så skal man få noe som heter en buddy. En 'buddy' er nesten som en fadder. Det er samme ide, men ikke helt likt. Uansett, når læreren spurte hvem som hadde lyst til å være min buddy så var det ingen som rakte opp hånden. JEG VAR LIVREDD! For tredje gang så hadde jeg bare lyst til å grine og løpe ut av klasserommet. Jeg kikket rundt og det var ingen som rakk opp hånden. Jeg var redd, flau og trist. INGEN VILL HJELPE MEG!!! Men så plutselig rakk en jente opp hånden! Å!! Jeg var så lettet!! Hun virket som en snill jente fra det jeg kunne se.. Hun var litt gutte jente, men det gjorde meg ingenting fordi det var jo egentlig jeg også. Jeg fikk etterhvert vite at denne jenta het Giovanna og var fra Japan. Jeg orker faktisk ikke å si for mye om resten av denne stunden så jeg håpper til break (aka lillefri). Giovanna tok veldig godt vare på meg, viste meg rundt om skolen og introduserte meg til sine venner. Men... Så klart er det et men... Jeg hadde litt problemer med å introdusere meg. Det er jo ikke veldig vanlig i Asia å hete Ingeborg. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle uttale navnet mitt til de andre. Så når de spurte hva jeg het, så endte det med at jeg bare sa det med norsk uttaelse. TABBE NUMMER 2. Ingen skjønte hva jeg sa så de visste ikke hva de skulle kalle meg. Giovanna bestemte seg for å gi meg et litt lettere kallenavn. Det ble da Ivy... Ikke egentlig veldig likt men jeg turte ikke å si noe annet en ok. Så for det neste året så var jeg ikke Ingeborg. Jeg var Ivy.  

Resten av skoledagen så gjorde vi ikke så mye. Jeg husker ikke alt i detaljer fordi det gikk veldig fort. Men en spesiel del var helt på slutten av dagen. Jeg skulle finne skolebussen. Det var helt umulig!! Den er kanskje 40+ skole busser... For det første så gikk jeg helt feil sted og jeg ble stuck i en 'kø'  av folk som skulle opp en trapp.. Når jeg først kom fram og ut av hovedinngangen hvor bussene begynte. Jeg kunne ikke finne bussen min (nummer 27) noe sted!!! Hva gjør jeg? Så klart for FJERDE gang begynte jeg NESTEN å gråte! Det var liksom så vidt at jeg klarte å holde meg. Tårene dyttet seg framover.. 
Heldighvis så var det noen som så at jeg så veldig forvirret ut. Hun spurte meg hvilken buss jeg skulle ha og jeg svarte nummer 27 (dette hadde vi fått vite på forhånd). Hun løp nesten bort til bussen fordi jeg hadde veldig dårlig tid og de skulle snart dra... Jeg kom akkurat tidsnok til bussen min, hvor jeg møtte mine to søstre! Enderlig, noen jeg kjente!! 

 

Sorry dårlig bildet! Prøvde å finne noe av skolen men jeg fant ingenting.. Vi får se om jeg tar noen bilder på skolen denne uken.. ? Dette er i hvertfall elle eleven (fra barne hagen til videregående). Dette bildet er fra 2012... (Når jeg gikk i 8 klasse) . 

................................................................................................................................................................................................................................................................................................................................................................................................

 

Dette var da min første skoledag på OFS.. Om 2 dager så er det min siste... 
Men jeg skal snakke mer om OFS i de neste innleggene mine...

Klem  

Da var det på 'n igjen

  • 05.06.2013kl.14:01
  • 0

Ja, som dere kanskje skjønner så har jeg da tenkt til å prøve meg på å blogge igjen...

Har sikkert prøvd sånn 10 ganger nå og alltid sluttet.. MEN, jeg har lenge vurdert å ha en dagbok, men siden jeg er for lat til å kjøpe en bok og skrive i den, så tenkte jeg at kanskje hvis jeg bruker bloggen som en slags dagbok så blir det litt lettere.. ? 

Dette kommer ikke til å bli en sånn blogg hvor jeg deler alle hemmelighetene mine med dere, tvert imot, dette kommer kun til å være en blogg hvor jeg snakker om ting JEG vil og ting jeg bare må få ut av systemet...

Jeg kan ikke garantere at dette kommer til å funke, men jeg håper det! Jeg vil bruke denne bloggen til å snakke og dele med andre folk ting som jeg går igjennom akkurat nå.. Spesielt disse siste få ukene jeg har igjen av å bo i Singapore :(

I neste innegg så kommer jeg til å dele med dere litt om Singapore sånn at dere ikke føler dere helt lost liksom når jeg snakker om folk og om Singapore ;)

 

Klem 

 




hits